Adam Schjølberg

Vi har trangere rammer for hva det er å være mann

Når vi snakker om maskulinitet i forhold til femininitet, er rommet å være mann i begrensende. Man kjenner til de klassiske spillereglene som omhandler å ikke vise for mye følelser eller omsorg. Men vi skal heller ikke bry oss for mye om utseendet. Når vi sier dette, sier vi underliggende noe om selvbildet. At det indre ikke har like mye verdi som det ytre. Mye av menns selvbilde ligger i ytre faktorer – penger, bil, klær, muskler og hår – og ikke så mye i det som skjer på innsiden, som for eksempel sorg over tap av utseende, eller sorg over tap av noe som helst, egentlig.

Mange menn følte at de måtte distansere seg fra det feminine, det jentete

Som komiker har jeg spurt publikum: Husker dere ordet metroseksuell? Det oppsto da vi anerkjente en helt egen «legning» for en mann som brydde seg om å bruke deodorant. Mange menn følte at de måtte distansere seg fra det feminine, det jentete – for å få lov til å bry seg om utseendet. Og når vi tildeler det ene kjønnet visse egenskaper, som eksempelvis at kvinner bryr seg om eget utseende, så frarøver vi ofte samtidig det andre kjønnet denne egenskapen. Dette gjelder jo selvsagt også rom til å vise omsorg, usikkerhet, kjærlighet eller sorg.

Definisjonen på maskulinitet

For meg handler det om at rommet å være mann i trenger en oppdatering. Tiden vi lever i, tilsier at dette rommet skal være større. Vi vet at mange menn sliter med å forholde seg til de klassiske «mannereglene». Det betyr ikke at alle menn må bli «nye menn», men at det må være litt bredere. Det må være plass til alle de som ikke passer inn i tradisjonelle mannsroller, uten at de skal føle på skam over akkurat det. Maskulinitet omfatter også omsorg, empati og det å bry seg om hvordan vi ser ut. Det finnes ingen annen definisjon på maskulinitet enn den jeg selv tillegger ordet. Vi må utvide rommet å være mann i, og det må være rom for alles maskulinitet.

Hvorfor må jeg finne meg i å miste håret når jeg ikke må?

Frisøren min anbefalte Masterklinikken. Jeg sjekket ikke andre klinikker. Frisøren min hadde en sterk anbefaling, og jeg stolte på hennes referanser. Jeg er selv utdannet frisør og barberer, og jeg jobbet ved siden av en klinikk som drev med hårtransplantasjon. Det er interessant å ha det perspektivet. Håret avgjør ikke om jeg er en bra person. Beslutningen for meg kom som en rent egoistisk tanke basert på min selvfølelse. Hvorfor må jeg finne meg i å miste håret hvis jeg ikke må?

Kvinner har «hair extensions», løse vipper, sminke og farget hår.

Så hvorfor skal ikke vi menn ha lov til å ha hår? Hvis jeg som mann kjenner på en sorg over å ha mistet håret, hvorfor skal jeg ikke gjøre noe med det? Hvorfor skal jeg akseptere en sorgprosess? Det er dette det handler om for meg – min selvfølelse og selvsagte rett til å ikke akseptere, til å ikke skamme meg over å ha lyst til å føle meg bra.

Vi legger mye av vår identitet i håret. 

Hår gir deg mer rom å spille på. Du mister noe av identiteten du la i håret, når du mister det. Jeg er 40 år og har bare fått høyere viker, det fikk jeg allerede da jeg var 25. Det har vært greit, men samtidig hadde jeg ikke helt innrømmet for meg selv at det ikke var helt okay. Det starter med følelsen av aksept, sånn er det å være mann. Så når det finnes teknologi og jeg er en god kandidat, da kunne jeg gjøre noe med det. Alle mennene som har akseptert at de ikke har hår lenger, det er fint – men de lyver hvis de ikke kan innrømme at overgangsperioden var en fase de hadde tanker om. Mange synes dette er vanskeligere enn de sier, det er en stor del av identiteten vår.

Konsultasjonen i forkant var nøktern, uten innsalg av falske forventninger

Siden jeg er en «influencer», blir jeg skeptisk når folk skal selge inn ting til meg som rosenrøde muligheter. Da kan jeg bli skeptisk. Men jeg opplevde konsultasjonen som nøktern og realistisk på hva som er reelt og mulig for meg, og hvordan prosessen skjer. Jeg vil heller ha et ærlig svar. Hos Masterklinikken forsøkte de ikke å selge inn noe som helst av falske forventninger. 

Den omfattende behandlingen ga meg en følelse av at dette ble tatt på alvor

Legen utførte et møysommelig, omfattende arbeid. Jeg tenkte at dette er et stort inngrep. Samtidig hadde jeg følelsen av «wow, så enkelt!». Tenk at det er så enkelt. Det er fascinerende. Jeg var våken hele tiden og kjente ingenting. Legen og jeg skravla i vei.

Behagelig behandling på lav puls

Jeg opplevde det som fint, og mitt privatliv ble ivaretatt. Det var litt styr noen dager etterpå. Jeg løper fra møte til møte, er på norgesturné og lager podkaster. Det var ikke gøy å vanne håret hver halvtime, men det måtte jo gjøres. Første natt uten nakkestøtte var digg.

Jeg er 40 og skal ikke se ut som en tenåring

Jeg var tydelig på at jeg er 40 år og ikke har noe behov for å se ut som jeg er i puberteten. Jeg har fylt ut litt, kanskje en centimeter mer hår på hårfestet. Jeg har realistiske forventninger, som også handler om konsultasjonen jeg hadde, og praten med legen. Men jeg har tillatt meg selv å glede meg til hvordan det kommer til å bli. Jeg tør nesten ikke tro på det selv engang.

Gleder meg til å hoppe i sjøen uten bekymringer

«Om et års tid kommer du ikke til å tenke over forskjellen», sa legen. Jeg har smurt meg med tålmodighet. Men jeg gir meg også rom til å fantasere og drømme litt. Jeg smiler allerede litt når jeg går forbi et speil. Nå har jeg brukt kaps de siste seks årene, det blir rart uten. Og det skal bli deilig å kunne hoppe i sjøen uten å være bekymret for hvordan håret har delt seg når jeg kommer opp av vannet, og å ikke få ufrivillig hentesveis. Jeg har gitt meg selv rom til å dagdrømme litt.